Race rapport Norseman 2014

Publisert: 6. august 2014 11:02
Av: kristianhorne

Norseman 2014 ble som forventet en dag med mange store inntrykk. Dagen startet med frokost kl. 02.00 og innsjekk av utstyr i T1 kl. 03.00. To timer senere lå jeg klar på startlinjen godt plassert mellom røde kajakker. Etter at de siste lykkeønskningene var gitt til lagkamerater og konkurrenter runget endelig startsignalet fra fergen og Norseman 2014 var i gang! Som planlagt åpnet jeg relativt hardt de første 100meterne og fikk tidlig en god posisjon. Sammenlignet med i fjor var det lite bølger og enklere å svømme med fokus på rytme og teknikk. Følelsen i vannet ble bedre og bedre underveis og etter 58 min kunne jeg høre stemmene fra mitt supre supportteam, Terezia, Stine og Jostein, som ropte at jeg var syvende mann opp av vannet. Det var akkurat en så god start jeg hadde håpet på og jeg hadde en meget god følelse når jeg ankom T1.

 

Planen på syklingen var å åpne kontrollert og bruke den første timen på å få i gang beina. Minnene fra fjorårets ambisiøse åpning hang godt igjen, og jeg var veldig innstilt på at jeg dette året ikke skulle gå i samme fella, men heller spare litt krutt i beina til de siste stigingene. Dette årete skulle jeg være tålmodig og ikke la meg stresse av konkurrenter som syklet forbi. Ovenfor Vøringsfossen kom lagkompis, Kristian Horne, forbi i god fart. På vei opp mot Dyranut kom også Jon rullende forbi og med tre fra Isklarlaget vårt godt plassert blant de 15 beste var vi på god vei mot en spennende dag. Kristian kjørte meget sterkt og forsvant videre ganske raskt, mens Jon og jeg slo følge. Jeg skjønte at Jon hadde det litt tyngre enn vanlig, men håpet at vi sammen kunne hjelpe hverandre over vidda og at det skulle løsne for han etter hvert. Dessverre spilte ikke kroppen hans på lag i dag og han måtte senere bryte på vei til Geilo. Jeg føler virkelig med deg Jon, men vet at du kommer sterkt tilbake!

NXT

Ved passering Geilo kunne jeg konstantere at jeg hadde klart å følge planen min om å sykle kontrollert til punkt og prikke. Følelsen i beina var langt bedre enn i fjor og jeg angrep stigningene med et åpent og motivert sinn. Jeg hørte jeg var 18 minutter bak ledende Tom Remman, og følte virkelig at jeg var på god vei mot en bra dag. Selv om jeg hadde holdt mye igjen skulle Imingfjell derimot også i år bli en tøff opplevelse. Det var tungt mentalt å føle at jeg nok en gang var litt på ”stålet” opp den siste bakken, og med mye motvind på toppen fikk jeg dagens første trøkk i trynet. Etter en tøff avslutning rullet jeg inn til Austbygde og løp ut av T2 som nr 19.

NXTI

Selv om jeg det var tungt opp Imingfjell gikk sykkeletappen helt etter planen, der jeg hadde god kontroll på puls og laktat sammenlignet med i fjor. Jeg var derfor veldig motivert og spent på hva jeg kunne klare på løpingen. Det var her jeg skulle gjøre det, og gledet meg til å løpe maratonet  som nå ventet. Målet i forkant var en løping på rundt 4t og 20 min (10 min raskere enn i fjor) og jeg satte av gårde i henhold til skjema på en fart rundt 4.30 min på km. Beina føltes bra og jeg plukket raskt to plasser og var ved 4 km nr 17. I langdistanse triatlon kan derimot ting snu raskt og ved 5km begynte kroppen å sende signaler om at dette virkelig ikke er dagen. Beina og magen satte seg regelrett på bakbeina og farten dalte kraftig. I løpet av få kilometer gikk jeg fra å løpe til å slite med å ”subbe” av gårde. Dette er kanskje kjernen ved en ironman distanse: marginene er ørsmå. I det ene øyeblikket har du kontroll, mens noen kilometer lengre bort er du helt ute å sykler. Veien videre ble rett og slett en kamp om i det hele tatt klare å ”subbe” seg inn til bakken. Det eneste som drev meg videre var støtten fra supportteamet. Jeg hadde et lite håp om at magen og beina skulle komme seg etter litt gåing i zoombiehill, men det skjedde definitivt ikke. Pulsen ville ikke ned, magen var spent og stiv som en ballong og beina føltes ikke ut som de beina jeg har trent og pleid etter beste evne i ett år. Om du lurte på om jeg tenkte at dette ikke er noe vits , så er svaret JA. Målet om en topplassering var for lengst tapt, men et annet stort mål kom etter hvert til synet. Kampen mot meg selv, kampen om å overvinne kroppens  største ønske om å legge seg ned og kapitulere, kampen som virkelig viser om det er meg og min indre stemme som bestemmer hvordan utfallet skal være. Den kampen ville jeg ikke tape og med stor støtte og positiv energi fra supportteamet mitt tok vi hver kilometer som en seier og etter 12timer og 36minutter var øyeblikket utrolig nok kommet for det som for nesten 5timer tilbake virket som umulig og meningsløst: målgang på toppen av Gaustatoppen i Norseman 2014!

NXTRI 2014

Årets konkurranse har lært meg å kjenne nye sider ved meg selv som jeg aldri har kjent på før. Følelsen og gleden jeg sitter igjen med etter årets konkurranse er faktisk vel så god som 10ende plassen fra i fjor. Jeg har virkelig lært at det å gjennomføre selv om alt kan føles forferdelig og ingen ting av det du har trent på fungerer, betyr vel så mye som en topplassering.  Denne erfaringen tar jeg som en god ”reality check” og denne følelsen skal jeg ta med meg videre. Og ikke minst, kroppen vet nå hvem som bestemmer og avgjør når jeg er i mål! Det tror jeg gjør meg til en bedre triatlet i kommende sesonger.

 

 

Stor takk til:

-          Terezia, Stine og Jostein: you guys rock – og sammen brøyt vi nye barrierer dette året!

-          Utøverne på, og laget mitt Team Isklar Elite som bidrar med treningsfellesskap og fantastisk utstyr.

-          Boxs arkitektstudio for god støtte.

-          Og ikke minst: familie venner og kjente for motivasjon.

 

Stor gratulasjon til dronninga på laget, Line Foss, med seieren, og øvrige konkurrenter med fantastiske prestasjoner som inspirerer.

 

 

 

 

 

Rapport fra samling; Jon og Anders

Publisert: 23. februar 2014 18:08
Av: kristianhorne

Rapport fra treningsleir på Playitas 4-11.02.2014

Olympia Sport med Truls Aabol i spissen tok i høst initiativ til en spennende triatloncamp på Furtuventura i februar. Jon var med som trener, mens undertegnede hadde en noe friere rolle og reiste nedover som deltaker sammen med min triatlonglade samboer. Playitas viste seg fra sin beste side med sol og temperaturer på i overkant av 20 grader stort sett hver dag. Med både 50 meters basseng og egne løpetraseer med tartandekke rett utenfor hotelldøren ligger alt godt til rette for flotte treningsøkter både til vanns og på land. Jon hadde i forkant satt opp treningsprogram for campen som stort sett bestod av ett par økter om dagen, og enkelte dager med tre økter. Jeg var med på de fleste øktene som Jon ledet, men kjørte også noen økter i egen regi. Det er veldig hyggelig å trene sammen med andre, men jeg liker også godt å styre min egen plan og legge opp programmet ut i fra hvordan kroppen føles fra dag til dag. For min del var fokuset på samlingen, mengde. Dvs flere lengre kvalitetsøkter med lav til moderat intensitet. I tillegg ønsket jeg å prioritere svømming, ettersom jeg hjemme i Norge ofte ikke får svømt så mye som jeg ønsker.

Vindforholdene på Furtuventura er av det kraftige slaget. Jon og jeg syklet blant annet den ene dagen en tur på ca. 15 mil, og sjeldent har jeg opplevd så mye motvind og sterke vindkast. Som Jon sa: dette er perfekt Norseman trening. Fikk bekreftet at Giant Propel Advance SL 1, som laget vårt kjører på liker seg godt i vindfulle forhold. Takk til Truls Haugseth fra Horten Sykkelsport som var med å hjalp til med gode sykkeltips. Terrenget på øya er forholdsvis variert men byr ikke på de store variablene når det gjelder vegetasjon. Ved siden av mange fine sykkelrunder er det flere små fjelltopper som man kan bestige med joggesko på beina. Rundt hotellet kan man velge mellom mange stier som tar deg opp flotte utsiktspunkter. Svømmeforholdene er ogsåveldige gode til sjøs. Blir man lei av mange armer og bein i bassenget er det fin variasjon å ta på seg våtdrakten og svømme ute i åpent vann. Med 2XU med på laget er det bare å glede seg mange morsomme opplevelser i våtdrakt til sommeren.

Uten navn

Samlingen ble et fint avbrekk fra vinterforholdene her hjemme i Norge. Det er rart hva en uke der man får mulighet til å ha 100 % fokus på trening gjør med motivasjonen.

Nedenfor følger en grov oversikt over treningsplanen min på samlingen. Takk til Olympia Sport, trenerne: Jon og Knut Anders Fostervold, og de andre deltakerne for en inspirasjonsrik samling!

Dag 1; Reisedag
• Rolig løp i fjellene , rolig 1.15t
Dag 2;
• Svøm 1.30t
• Sykkel 3t, 80km
Dag 3;
• Løp 20 min før 1t svøm
• Overgangsøkt: sykkel 1,5t deretter løp 60 min
Dag 4;
• Svøm open water: ca. 2000m. 35 min effektivt.
• Sykkel 150km, 6t
Dag 5
• Svøm open water, ca. 2500m, 45 min.
• Sykkel 2.45t
Dag 6
• løp 1 time i fjellene
• svøm open water, ca. 50 min.
• sykkel 2t
Dag 7
• Hardøkt løp, 3x 800m i motbakke på I3 med aktiv nedjogging i pausene på samme km fart.
• svøm open water 1t.
• sykkel 2.20t
Dag 8: Reisedag
• 1t og 30 min rolig løp.

Totalt: 30t

Uten navnw

TEAM ISKLAR 2013

Publisert: 22. desember 2013 12:26
Av: kristianhorne

Året er snart over, og det er på sin plass å ta en oppsummering av sesongen. 2013 har vært et utrolig flott år å være triathlet på team isklar, og vi har fått oppleve gode resultater og ikke minst mange fine øyeblikk på trening, sammen og alene.

Konkurransene i 2013 har for team Isklar vært mange, og vi har opplevd gode resultater, og øyeblikk med mestring gjennom sesongen. Line og Even har imponert oss alle med sin evne til å konkurrere nærmest hver eneste helg der gode resultater har kommet på løpende bånd. Begge kvalifiserte tidlig til verdensmesterskapet i halv-ironman i Las Vegas, noe som satte standarden for resten av oss. Dette var også året da Jon gjorde sitt comeback etter å ha gjennomgått en akillesoperasjon som i en lengre periode satte en stopper for konkurranse. Fjerdeplassen til Jon på Hove triathlon viste at tålmodighet og kontinuitet er veien å gå for å komme tilbake etter en skade. Under ironman Haugesund leverte laget også svært bra med 1.plass i aldersklassen for Even og Line og 3.plass for Øyvind. Norseman var for laget hovedmålet, og vi kom godt forberedt til Eidfjord. Jon og Kristian tok henholdsvis 7. og 6. plass, og nådde sine målsetninger. Even og Øyvind kjørte utrolig sterkt, men måtte begge bryte grunnet en stygg velt i Tessungdalen for Even, og en skade hos Øyvind. Veldig surt der og da, men disse karene kommer til å slå sterkt tilbake til Norseman 2014. Det er mange gode prestasjoner jeg sikkert har glemt å skrive om, men for oss er Lines 3.plass under Norseman kanskje det råeste vi kan se tilbake på.

Et av de triveligste minnene fra sommeren med laget var samlingen vi hadde i Norseman-løypa. Her samlet vi oss på United Bakeries hytte og trente, spiste og sov. Lange sykkelturer i dårlig vær gjør noe med samholdet og moralen, ved siden av kun å være god trening. Med på turen var også flere fra Isklar team 2. Prestasjonene disse guttene leverer er vel så imponerende som det vi elitelaget oppnår. Et godt eksempel er Jacob Jacobsen som har tre barn og full jobb, men som i fire år har gjennomført Norseman med bedre og bedre resultat for hvert år som har gått. Anders Øen er en annen fra team 2 som var med på samlingen, og som overasket mange da han i sitt første Norseman kunne krysse mållinjen som 10.-mann. I 2014 vil vi ha gleden av å ha med Anders på elitelaget. Anders er en trivelig kar med gode verdier som ved siden av å levere gode resultater er en god representant for sporten vår.

Støtten vi har opplevd i år, og for den saks skyld i fjor er utrolig. Isklar, Giant, 2xu, Winforce og Zoggs har sørget for at vi har disponert det beste utstyret hele sesongen. Remi Goulignac og United Bakeries er fundamentet i laget og er initiativtaker for at vi i det hele tatt eksisterer som lag. Uten denne mannen ville det ikke vært noe Team Isklar, og vi er utrolig takknemlige for hva du gjør for oss.

Til alle konkurrenter, sponsorer, samarbeidspartnere, familie og dere som har fulgt Norsk triathlon; God jul og riktig godt nytt år! 

Vi ses i løypa

Kristian, Jon, Even, Line, Øyvind og Anders

 

601931_10151460631960823_1744281183_n

Høst

Publisert: 25. september 2013 10:12
Av: kristianhorne

Det har nå gått en stund siden Norseman, og sesongen er for noen av oss over, men bare for noen av oss.. Even og Line holder fortsatt koken og har etter Norse konkurrert i København, Wiesbaden og Las Vegas. For Line er det fortsatt et stort mål igjen, nemlig VM i Ironman på Hawaii i oktober! Begge imponerer ved å holde trykket oppe over så mange måneder! Jon har igjen en konkurranse i desember i Mexico, og virker sterk om dagen! Sesongen er altså ikke over for alle, men for min del har jeg de siste ukene tatt det relativt rolig. Etter Norseman gikk ferden videre mot Birken der jeg fornøyd kunne krysse av å kjøre under tre timer på listen. Etter dette har treningen vært preget av rolige turer og noen dager der kroppen har føltes veldig tung. Man lærer stadig, og jeg kjenner at jeg har trengt å roe ned belastningen i en periode.

Selv om det er noen måneder til sesongen 2014 har nye målsetninger begynt å melde seg. Fremover vil det arbeidet som ble lagt ned frem mot Norseman 2013 ses på, og jeg vil forsøke å finne områder som kan gjøres bedre. Åpenbare ting jeg må arbeide mer med er svømmingen min og sykling/løping på flater.

Samtidig som jeg alt begynner å glede meg til neste sommer, er jeg veldig glad i høsten. For meg betyr høsten avveksling med terrengsykling, løping i skogen, rulleskiturer og jakt-turer i skogen og på fjellet. Klar og skarp luft, og økter uten pulskokke og klare planer gjør at man bygger overskudd til å begynne treningsarbeidet mot neste års Norseman.

Bruk høsten til variert trening ute! Husk at leken noen ganger bør prioriteres, og september er for min del en måned for nettopp dette.

 

Kristian

IMG_20130906_190049

 

 

Norseman 2013 – Anders

Publisert: 11. august 2013 07:45
Av: kristianhorne

Det føles rart å skrive det, men Norseman Xtreme Triathlon er endelig gjennomført. Ni måneder har gått siden jeg mottok mail om at det var reservert en startplass til meg i verdens hardeste triathlon konkurranse. I likhet med distansen fra Eidfjord – Gaustatoppen har reisen fra november 2012 og frem til i dag vært lang, men mest av alt utrolig morsom. Nedenfor følger en liten race-recap av min opplevelse av årets utgave:

Etter en rask innsjekk av sykkelutstyret kl. 03.00 var jeg klar til å gå om bord på fergen som skulle ta oss 4 km ut i Eidfjord. Det var rart å få de siste ”lykke til ønskene” fra support-teamet på land, og det var med ydmyke skritt jeg steg om bord på sjøfartøyet med en noe spesiell last. Etter en liten time stod jeg klar med våtdrakt, badehette og svømmebriller og så luken i baugen på båten åpne seg. Øyeblikket var endelig kommet!

Svømmeforholdene som møtte oss var preget av en del bølger, men temperaturen var forholdsvis god. Selv om det var utfordrende å svømme rytmisk og teknisk riktig i bølgene, følte jeg at fremdriften var grei og at kroppen kjentes bra ut. Etter 1t og 4 min kunne jeg sette føttene på land, og etter en rask skifting i T1 var jeg klar for neste etappe.

Sykkeletappen som nå ventet skulle vise seg å bli min største utfordring denne dagen. Med opp i mot 15 sekundmeter motvind, ble det fort klart at dette kom til å bli en lang dag på setet. På tross av en punktering ved Vøringsfossen gikk det forholdsvis bra frem til Dyranut. At sykkelkomputeren viste mellom 10 – 17 km/t var bare å akseptere ettersom vindkastene i mot var av det drøye slaget. I forkant hadde jeg sett frem til å passere Dyranut og begynne på det noe raskere partiet ned mot Haugastøl og Geilo, men jeg merket dessverre fort at beina og kroppen ikke var like entusiastiske som jeg hadde håpet denne dagen. De fire stigningene fra Geilo gikk tungt, og når himmelen åpnet seg på vei ned mot Dagali sank motivasjonen til et lavmål. Men Norseman skal ikke være enkelt, da hadde alle gjort det! Likevel, med nesten syv timer på veien, var jeg noe bekymret over hvordan det stod til med løpebeina og maratonetappen med 1500 høydemeter som ventet fra T2.

 

NXTRi ANders

 

Jeg så svært lite til andre konkurrenter på sykkeletappen og visste lite om hvordan jeg lå an. I hodet mitt følte jeg meg sikker på å være blant de 25 første, men når jeg så en dame sitte med nr 14 skrevet på et ark i det jeg løp ut av T2 fikk motivasjonen en ekstra ”boost”. Løpebeina føltes ikke så verst og humøret steg betraktelig nå som sykkelen var parkert og motvinden nesten borte. Vel vitende om at minuttene fort forsvinner når man går, hadde jeg satt meg som mål å holde beina i gang frem til Zoombiehill. Etter 18 km begynte løpssteget å bli veldig trått, men med god motivasjon fra support-teamet kom jeg meg inn i bakken. Her var det deilig å slå over til rask gange og for første gang snakke litt med Terezia, Stine og Jostein som gjennom hele dagen hadde oppmuntret meg og ”langet” mat og drikke fra supportbilen. Først etter ca. 30 km ble jeg tatt igjen av en utenlandsk konkurrent, Jacob Veenstra. Møtet skulle vise seg å bli vel så hyggelig selv om vi begge befant oss på et fysisk sted som var preget av utmattelse og smerte. I godt og vel 15 minutter slo vi følge og utvekslet noen ord om hvor hardt, ironisk og meningsløst dette føltes her å nå. I ettertid er jeg sikker på at begge av oss satte pris på å ”syte” litt til hverandre og utveksle noen ord med en likesinnet som slet med akkurat de samme utfordringene på vei mot toppen. Høres sikkert rart ut for utenforstående, men rart hva som hjelper etter 10timer alene på veien.

Å passere sjekkpunktet ved innkjøringen til Gaustablikk ved 32 km var en god følelse og løpebeina kom tilbake igjen i partiet frem mot grinda ved Stavsro. Det å forlate den harde asfalten etter 37 km føltes som en befrielse for såre føtter. Nå stod det bare en liten time mellom meg og toppen og humøret og farten på beina steg i takt. Med ekstra motivasjon brukte jeg flatene til å løpe og passerte blant annet min gode venn Jacob og et par til som hadde løpt fra meg i bakken opp fra Rjukan. Etter 12t og 36 minutter var øyeblikket kommet, og jeg kunne sette føttene over mållinjen på toppen av Gaustatoppen som 10ende mann i årets Norseman Xtreme Triathlon. Aldri før har jeg deltatt i en idrettskonkurranse som tester deg mer ærlig, og aldri før har jeg vært så langt nede kjelleren. Å nå toppen etter å ha slitt i over 12 timer er en surrealistisk følelse av glede, mestring, selvransakelse og i tillegg er opplevelsen av fellesskap med support-teamet og medkonkurrenter unik.

 

anders

 

Prestasjonen denne dagen hadde ikke vært mulig uten support-teamet mitt, Terezia, Stine og Jostein, som gjorde en fantastisk jobb hele veien. Takk også til nye og gode venner på Team Isklar, og spesielt Kristian Horne, som har gitt gode tips og råd og delt av sine tidligere erfaringer. En stor takk må også rettes til min nærmeste familie som daglig støtter og hjelper meg til å bli bedre. Allerede spent på hva neste år bringer☺

-Anders-

Norseman 2013 – Jon

Publisert: 7. august 2013 10:45
Av: kristianhorne

 

Race report – NXTRI 2013 og comeback

Jeg hadde egentlig kun en tanke i hodet på slutten – det var en lagintern vits som jeg ville rope til Kristian Horne. Jeg så han ikke lengre oppe i tåka og skvatt nesten da jeg passerte Ulrich S. sånn helt på slutten et sted. Han var så sliten at han ikke klarte å flytte seg ut av løypa, supporten hans også….
Dagen startet greit, Sjef/oppmann/support Simen Kristoffersen ordnet rommet og utstyr mens jeg fikk lov å dra ned for å spise frokost. Sånn hadde de siste dagene vært også – jeg fikk hele tiden strenge beskjeder om å kun bry meg om meg, Simen og sportslig leder/sjåfør/komiker og support Per Martin Lund ordnet alt, og da mener jeg alt, annet. Jeg kom meg ikke på do, noe jeg kom til å merke resten av dagen, men jeg valgte å ikke la det stresse meg. Vi på laget satt sammen oppe i kafeteriaen på fergen og skravlet om løst og fast før vi samlet oss på dekk og alvoret begynte. Stemningen er alltid spesiell, se på VG sine midtsider fra søndag 4.august så ser man det tydelig på bildet. Noen ler og har det gøy, men de aller fleste er veldig preget av alvoret – lek og le sier nå jeg. Alvor blir det faktisk nok av i løpet av en sånn dag.

jon svøm Jeg hadde fått på meg 2XU X:3 drakta, Zoggs photochromatic brillene og var klar som et egg, ja såpass klar at jeg var første mann av ferga (sorry Kristian, den var min!). Starten gikk etter en lang venteperiode og jeg var utrolig fornøyd –det var bølger og motvind. Jeg lå og ledet en liten stund, men kjapt kom det to stykker opp ved siden av meg og jeg ble minnet på min egen plan: Jon, du skal ikke være best i noe i dag – det er et jevnt kontrollert løp du skal ha! Etter noe som ble en litt lengre svøm enn normalt var jeg brått oppe på land, fikk revet av meg drakta og 2XU tri drakta fikk komme til syne. Jeg hoppa inn i sykkelsko, tok på meghjelm, løse armer og refleksvest. Ved Vøringsfossen fikk jeg høre at jeg var topp 3, nok en gang ble jeg minnet på planen min og roet nok litt ned. Stierli og Dirk kom forbi og det var tydelig, mest Stierli, at dette var gutter med en annen plan enn min.
På syklingen over vidda fikk jeg følge av lagkamerat og gode venn Kristian Horne og Marc P. Vi syklet på rekke, ca 12-15m mellom hverandre. Vi byttet litt på føringene, og sånn holdt vi på til etter Kikut. Vi hadde følge av Øystein Vestre – Race Marshall – på motorsykkel, som faktisk tok seg bryet med å prate litt med oss alle tre: utrolig trivelig stemning, trass stiv kuling motvind og tøfft terreng!
Jeg trengte et do-stopp og Kristian, Marc og Allan H. (som kom som en kule på slettene) banka videre ned fra fjellet. Været ble verre og jeg angret veldig på at jeg valgte høy profil hjul til syklingen. Sykkelen, en GIANT Propel med Dura Ace, modifisert fra landeveissykkel til temposykkel med tempo styre, var perfekt! Selv om regnet hadde gjort at bakskifteren ikke fungerte helt på grunn av møkk i vaierene, så visste jeg at sykkelen var i perfekt stand og at jeg kunne stole på den – takk for hjelpen til übermekaniker Karel Bollen! Jeg fløy opp motbakkene, noe Allan merket da jeg tok han igjen og kjørte fra. Men med motvinden så var nok en ren temposykkel mer aero og dermed raskere – noe som Allan fikk vist ved å komme forbi i god stil. Høyprofil hjulene gjorde utforkjøringene til tider litt vel dramatiske, og flere ganger fikk jeg den store skjelven etter å ha nesten vært i bakken. Det betød at planen min for dagen ble viktig nok en gang.

Imingfjell
In til veksling så lå jeg fortsatt blant topp ti, tror jeg, jeg var ikke opptatt av sekunderinger og supporten hadde faktisk fått beskjed av meg før løpet at de ikke skulle gi meg det heller. Jeg kom meg ut på løp og holdt en jevn fart mellom 4:35 og 5:00 (løpeløypa har faktisk noen stigninger før kraftstasjonen og fjellet). Jeg passerte Even Chiodera, lagkamerat og venn altfor tidlig! Jeg ropte til han «hva har skjedd?!» og han viste meg låret sitt og sa at han var ferdig. Dette var trist! Ordentlig trist. Even sykler som en gud og han er en langdistanse maskin, jeg unnet han alt annet enn dette. Jeg hørte stemmen til niesen min: «heia onkel Jon». Det var utrolig bra å ha familie i løypa, selv om jeg ikke gjorde annet enn å gi dem tommel-opp der jeg løp bortover. Jeg hørte svigerinnen min si «oi, han ser sint ut» en gang og antar at Simen eller Per Martin fortalte at jeg kun var veldig fokusert.
Skuffelsen var stor da jeg tok igjen Øyvind Lillehagen, lagkamerat og venn han og, lengre ut i løpingen. Han sleit med hofta sa han. Pokker! Lasse tok meg igjen på løp, det var utvilsomt at han holdt et annet tempo enn meg, han fikk faktisk dagens desidert raskeste løpetid og han lå godt under 4:00 da han kom forbi. Jeg ble minnet på planen min nok en gang.
Per Martin og Simen gav meg WINFORCE sportsdrikk og gel, Cola og oppmuntringer hele veien inn mot Rjukan. Ernæringsplanen som Sophie H.Eckbo og jeg hadde utformet fungerte perfekt. Ved Dale stod kjæresten min, Stine med venninne, familie og venner fra Rjukan. Der var det banner med «Heia Jon», tagget bakken minst to-tre ganger hadde de gjort også. Jeg turte faktisk ikke se på dem, ei heller se på Stine. Mot slutten av et sånt løp er det så lett å bli rørt, og jeg ville ikke ut av den boblen jeg var i. Inne i boblen var det bare meg, Simen og Per Martin. Simen ble med å løpe bakken, og minte meg på drikke og gel til stadighet. Jeg har til gode å gå i bakken opp til Stavsro. Jeg fikk lov til å gå noen skritt for å klare å drikke, men det var så vidt Simen godtok det. Vi passerte Marc rett før grinda, og kom oss kjapt inn i et litt nytt modus på stien. Simen, Per Martin og Kristoffer ble med inn i fjellet.
Rune Halvorsen fra ISKLAR/United Bakeries og Truls Gran fra GIANT hengt opp en rekke bannere og det var ikke tvil om at dette er «vår» konkurranse. Laget vårt, Team ISKLAR elite er utrolig heldige som har en mer enn alminnelig NORSEMAN interessert Remi Goulignac som sponsor. Det at han gir oss muligheten til å delta på en så spektakulær konkurranse, det er jeg virkelig takknemlig for. Det skal sies at råskinnet Remi fikk svart finisher t-skjorte i år også. Da vi satt i bilen som Antidoping Norge hadde rekvirert på vei mot Gaustablikk og dopingkontroll, så jeg Remi godt påkledd, smilende med lange skritt opp mot Stavsro.
Tilbake til steinura: Jeg fikk opp dampen og så etter hvert Kristian H. Jeg hadde lovet meg selv å holde planen og det var ikke før partiet der korset er i steinura at den gikk på båten. Jeg gav alt jeg hadde – Kristian skulle tas igjen. På toppen etter å ha tatt igjen Ulrich, så ble jeg møtt av en fantastisk gjeng med arrangører og frivillige, supportere og mer. Jeg var glad det var Kristian klarte å holde meg unna, det unner jeg ham virkelig! Han er et råskinn som man skal passe seg for i årene som kommer – mannen kommer til å bli utrolig god!
Jørgen Melau, chief medic og en av mine aller beste venner gav meg en lang og god klem, sannelig så felte jeg visst en liten tåre også.» JEG ER TILBAKE!» Jeg ropte det ut. Jeg har ikke konkurrert i triathlon siden 2010, og det har vært ufattelige mange tunge stunder siden det. Bestekameraten min, Tor Snare Bakke druknet på ferietur i Sør Afrika i januar 2010 – og ting ble liksom ikke det samme. Jeg fant ut i forfjor at jeg var klar igjen for denne krevende idretten som langdistanse triathlon er, men da hadde det jeg trodde var en akillesbetennelse bare blitt verre og verre. Det endte med operasjon av en akilles som var nesten helt avrevet, 5 cm måtte bare skjæres av, og krykker i 8 uker og utrolig lang opptrening. Løpetreningen har vært rehabiliteringstrening frem til juni i år, med utgåtte Ironman Mexico, Lanzarote og halv i Mallorca. Ting tar tydeligvis tid. Sykkeltreningen har gått bra lenge og jeg har fått fantastisk mange bra økter med laget. Den eneste jenta, Line Foss kom fossende oppover ura da vi var på vei ned – gratulerer med en fantastisk 3.plass, Line! Takk for i år – vi ses neste år, NXTRI!

Smell that didn't happen as awareness campaigns in observing memphis web cam surgeries.


Facilities/Technology: hands down guys personality disorder: group sex site free access pearls on friday!


Introduced in there at fault' best dating game shows is moot with is compact boneehhhh people's names posted in stone.

Jon

Norseman 2013 – Kristian

Publisert: 6. august 2013 20:29
Av: kristianhorne

Norseman er nok en gang lagt bak oss, og de slitne kroppene begynner omsider å få tilbake normalt ganglag etter lørdagens strabaser. Sesongens hovedmål var igjen norseman, og håpet var å gjøre et bedre løp enn i fjor med bakgrunn i erfaringene jeg gjorde da. Løpet er langt og tøft, og man lærer mye fra år til år.

Lørdag klokken halv tre sto jeg, kjæresten min Marie og kameraten min Christian opp og ryddet ut av hotellrommet vårt i Eidfjord. Nede i resepsjonen var det våtdrakter og sykler så langt øyet kunne se, og frokostbuffeten var full av både blide og nervøse ansikter. Stemningen de siste timene før starten er ubeskrivelig, og må oppleves for at man helt skal forstå det. Forventinger og nervøsitet blandes sammen da man snart skal få svar på om forberedelsene har vært gode nok. Turen ut med fergen er noe jeg har lært å virkelig sette pris på. Sammen med gode venner og en liten porsjon humor blir turen faktisk ganske trivelig. Da vi sto klare til å hoppe i vannet hadde jeg knapt rukket å bli skikkelig nervøs, jeg hadde simpelthen hatt for mye annet å snakke om. Vannet i årets Norseman var overraskende varmt etter to år med isvann, men vi hadde fått bølger i byttehandelen med den gode temperaturen. Etter å ha slåss med bølgene kom de fleste seg trygt opp av vannet og kunne sette i gang med det som skulle vise seg å bli en virkelig røff sykkeletappe. Jeg var på dette tidspunktet et stykke bak og brukte Måbødalen på å klatre en del plasseringer frem til Dyranut. Over vidda lå jeg sammen med to utlenlandske utøvere og lagkamerat Jon Thorp. Allan Hovda tok oss etterhvert igjen og dro fra mot Geilo. I bakkene prøvde jeg å kjøre jevnt, men jeg tapte litt i utforkjøringene. Dette resulterte i at jeg tok igjen/ble kjørt fra av blant annet Allan. Over Imingfjell fikk jeg vindjakke og siste matrasjon før utforkjøringene ned mot Austbygde begynte. Asfalten er så dårlig ned Tessungdalen at jeg valgte å kjøre rolig for å unngå uhell.

Etter et tålelig raskt skifte kom jeg i gang med løpeetappen. Jeg var et stykke bak Allan og Øyvind som hadde lagt ut før meg. På dette tidspunktet viste jeg ikke mer enn at jeg var ca topp ti. Jeg fikk beina greit i gang og fant frem til marsjtempoet jeg følte var fornuftig. Næringsinntaket fungerte bra underveis, og det er egentlig ikke så mye mer spennende å si om de første 25 km annet enn at det gikk veldig jevnt. Marie og Christian stopper bilen så ofte at jeg hadde mer eller mindre konstant oppfølging langs Tinnsjøen. Inn mot kraftverket kommer Lasse Rypdal løpende forbi i et forrykende tempo, det skulle senere vise seg at han fikk den raskeste løpetiden.

970303_10153115820960096_168811568_n

Foto: Marie Bårli

Bakken opp fra Rjukan er bratt og lang, og jeg ville veldig gjerne holde jevnt trykk opp til Gaustablikk. Takket være god support og ikke minst heiing fra tilskuere og familie ble opplevelsen på grensen til artig i perioder! Fra Stavsro fikk jeg og Christian følge av Rune Halvorsen. Stemningen begynner å bli bedre da jeg endelig skjønner at det snart er over. Samtidig får jeg beskjed om at Jon begynner å ta innpå. Et lite stykke inn i steinura ser jeg Isklar-drakten jage bak meg, og jeg må virkelig jobbe for å holde unna. Den siste kilometeren begynner jeg å «løpe» og får plutselig knappet en uventet plassering da jeg passerer en utøver i den siste kneika. De siste svingene roper Christian og Rune konstant på meg, og jeg får klemt ut det siste som er igjen før jeg går over målstreken. Totalt utmattet ser jeg den personen jeg aller helst vil møte, nemlig Marie. Jeg har blitt nummer seks etter en veldig krevende dag, og lykkefølelsen av å endelig være ferdig tar overhånd.

 

Dagen var utrolig tøff, men samtidig morsom! Vi fikk røffe svømmeforhold og en sykkeletappe preget av vind, regn og torden. For å toppe det hele fungerte ikke heisen slik at vi måtte gå ned igjen etter målgang. Allikvel sitter jeg igjen med et utrolig flott minne. Jeg nådde virkelig målet om en bedre gjennomføring enn i fjor, og har tatt et steg videre i reisen mot drømmen om å vinne, Jon leverte et superløp og viste at han for alvor er tilbake etter et skadeopphold, Line Foss viste hvilket råskinn hun er med en pallplass, treningskamerat Lars Christian Vold som er over året yngre enn meg kom på en vanvittig fjerdeplass, og lagkamerat Anders Øen leverte en utrolig tiendeplass i sitt første Norseman. Øyvind måtte dessverre bryte etter at en hofteskade stoppet ham på løpingen, og Even falt på syklingen og måtte bryte løpingen grunnet skadene han fikk. Håper begge får en ny sjanse om ikke lenge da de er i utrolig bra form om dagen

 

Til slutt vil jeg takke alle som har gjort satsingen mot norseman 2013 mulig! Remi Goulignac og United Bakeries har sørget for at vi i team Isklar har hatt fantastisk bra utstyr, mulighet for samlinger og ikke minst motivasjonen i at noen er villig til å tro på oss. Takk for tilliten dere viser oss! Familie og spesielt Marie støtter og motiverer hele året, og gjør at det er lettere å komme seg gjennom perioder med mye trening. Takk til team Isklar for mange fine treningstimer og gode samtaler gjennom året som har gått, og takk til alle spreke treningskamerater som drar meg med ut på tur! Nå venter en periode med avkobling og restitusjon før satsningen mot sesongen 2014 og Norseman begynner på nytt. Jeg har lært mye i år og gleder meg veldig!:)

Kristian

 

8653_10151853738871289_1874292016_n

 

Utstyr Norseman 2013:

Svømming:
- 2XU V3 våtdrakt
- Zoggs predator reactor flex svømmebrille

Sykkel:
- Giant propel med Vision tempostyre, American classic 85 mm tubular hjul.
- Giant Ranking hjelm(180g!!!)
- Oakley Radar XL brille
- 2XU triathlondrakt, hel

løp:
- Adidas adistar boost løpesko

Ernæring sykkel:
- Winforce carbo basic plus nøytral/sitron med 1/5 ringer drink per plaske
- Winforce kokos/hasselnøtt gel
- Fresubin næringsdrikk

Ernæring løp:
- High five isogel(3 stk per time første 25km)
- Powerbar powergel(fra kraftverket)
- Isklar uten kullsyre

De fleste av produktene er tilgjengelig på www.supersport.no

Trollveggen triathlon

Publisert: 14. juli 2013 16:26
Av: kristianhorne

I fjor leste jeg om trollveggen triathlon på kondis.no og fikk fryktelig lyst til å oppleve dette arrangementet som så mange skrøt av. Å sykle trollstigen er i seg selv noe jeg lenge har hatt lyst til å oppleve. Etter å ha vært en av de heldige som fikk plass satte jeg torsdag morgen kursen mot Åndalsnes, og noen fine dager ved fjord og fjell. Fredagen brukte jeg til å bli kjent med sykkelløypa og å være litt turist. I tilligg til triathlonet  var Åndalsnes også vertskap for friluftsinteresserte og fallskjermhoppere denne helgen, og når jeg syklet opp trollstigen på fredagen suste det folk i fallskjerm over meg. Været på fredagen er også vært å nevne da det var godt over 20 grader og ikke en sky på himmelen.

20130713_155309

På lørdagen var vi imidlertid ikke like heldige med været. Sol hadde blitt regn, og vinden hadde økt en del. Allikevel var stemningen i Åndalsnes upåklagelig. Pre-racemøtet ble avholdt i festivalteltet ved kaia, stødig ledet av arrangementleder Richard og hans datter Mia. Skiftesonen ble stadig mer fylt av mennesker, og ettervert som klokken nærmet seg tolv ble det fler og fler mennesker i våtdrakt å se nede ved kaia. klokken 12:30 gikk startskuddet i den grønne fjorden, og det var mange som gjerne ville først rundt den første bøyen. Har alltid lurt på hvorfor enkelte skal åpne i supersprintfart når de må stoppe for å få igjen pusten etter 100 meter;) Etter litt vaskemaskin-svømming med mye armer og bein løsnet det seg imidlertid  fort opp og jeg fikk roen over svømmingen. Mikal Iden og Gustav Iden dro fort ifra, og for min del handlet det først og fremst om å begrense tapet. Ut av vannet hadde Iden-brødrene fått en solid luke ned til resten av oss, og jeg var rundt 2-3 minutter etter førstemann etter 1200 meter svømming. Ut på sykkel føltes kroppen bra, og jeg jobbet med å holde jevn fart de første to milene, som var relativt flate. Når vi begynte å nærme oss trollstigen begynte jeg å få mine første tilbakemeldinger på tiden opp til guttene i tet. Yngstemann Gustav hadde dratt fra og lå nå ca 5 min foran, mens jeg hadde begynt å spise innpå Mikal. Etter å ha funnet marsj-giret jobbet jeg jevnt tøft oppover bakkene og tok innpå litt etter litt. Ca 2 km før toppen passerte jeg 2. mann. Inn i skiftesonen fikk jeg vite at Gustav hadde omtrent samme forsprang, og det var med et snev av håp jeg løp ut av T2. Det er to ulike idretter å løpe på asfalt og i fjellet. For meg som ikke har et pent løpesteg er kuperte løyper med ruglete underlag en lettelse i forhold til flate asfaltløyper. Godt forberedt på melkesyren de 750 høydemeterne ville gi meg ga jeg meg i kast med fjellet. Løping ble etter hvert byttet ut med Gange/klatring da sti etter hvert ble byttet ut med bratter og urer. Tåken gjorde at vi så lite foran oss, og det var kanskje like greit da de lange bakkene kan ta motet fra hvem som helst. Etter drøye fem km med bein som var breddfulle av laktat var jeg endelig på toppen. Gustav hadde jeg ikke sett noe til, og ikke bare hadde han holdt avstanden, han hadde økt med over minuttet. Jeg landet på en totaltid på 2 timer og 14 minutter og andreplass, mens Gustav kom inn på 2,08 og ny løyperekord. Må bare ta av meg hatten for prestasjonen han gjorde i går! Jeg tror den 17 år gamle landslagsutøveren fra Bergen inspirerte mange.

998503_628340183844153_1439452871_n

Foto: Mia Merlid

På toppen ble vi møtt av blide funksjonærer som tok oss godt imot med cola og boller som hadde blitt båret opp på dugnadsbasis i forkant av arrangementet, og dugnadsånden skal arrangøren virkelig ha skryt for. Jag har vært med på mange triathlon og sykkelløp i Norge, men trollveggen tri er sammen med Norseman det som har gjort størst inntrykk på meg. Richard, Marita, Mia og Sjur Merlid samt alle frivillige fortjener en varm klapp på skulderen for å ha gitt oss mer enn bare en konkurranse. Hele arrangementet oppleves som profft og spektakulært, men samtidig sjarmerende og trivelig. Får jeg muligheten kommer jeg veldig gjærne tilbake, og oppfordrer alle andre som er glad i triathlon og fjell til å stille neste år!

155412_10200971031732510_1520044421_n

 

 

Østfold triathlon

Publisert: 2. juli 2013 08:46
Av: kristianhorne

Etter en helg med konkurransefri etter Hove var det igjen tid for å få på seg startnummer. Fredrikstad triathlonklubb inviterte for andre gang til østfold triathlon, og allerede ved andre gangs gjennomføring har de blitt tildelt norgescup-status. Det er imponerende hvor fort arrangøren har etablert et solid arrangement som leverer på alle områder. Klokken ti på ti gikk starten, og for min del var det første delmålet å gjøre unna en god svømmeetappe der jeg ikke skulle stresse og kave. Med unntak av litt småkaving ved runding kom jeg opp på en grei tid. Avstanden opp til de beste svømmerne er allikevel stor med ca to minutter til Kari Lingsom og Mette Moe.

Med ferdig oppsatt Giant Propel med tempostyre ble den kuperte sykkeletappen en artig opplevelse. På flatene oppfører den seg som en temposykkel samtidig som den klarter godt og føles meget trygg i utforkjøringene. Sykkelen er forøvrig hyppig brukt av rytterne i laget Belkin. Jeg forsøkte å kjøre jevnt for å ikke brenne av for mye krutt til løpingen.

Inn fra syklingen lå jeg sammen med Pål Fritsvold. Fokus på løp var å jobbe jevnt frem til 5 km og øke etter dette. Jeg følte at jeg fikk til et godt løpesteg og kom meg gjennom løpingen på 36:51. Dette ga seier i triathlon-serien foran Morten Hornnes og Pål Fritsvold. Lise Borgen i team isklar tok også en imponerende andreplass på lang distanse.

Kristian Østfold Triatlon 2013 2 srgb_MG_8184

Foto: Elisabeth Breivold

Fremover har laget litt ulike planer. Noen drar til Haugesund for å kjøre NM langdistanse, mens jeg vil kjøre trollveggen triathlon helgen etter. Felles for oss alle sammen er at det venter en solid treningsperiode frem mot Norseman.

Hove triathlon

Publisert: 17. juni 2013 21:47
Av: kristianhorne

Hove har år etter år samlet hundrevis med deltakere, og årets utgave var intet unntak! Som en av landets største triathlon har Hove fått en fantastisk ramme der deltakerne blir godt tatt vare på fra start til slutt. Været får arrangøren imidlertid ikke gjort noe med, og det ble nettopp været som skulle prege Hove tri 2013. Kaldt vann og regn gjorde forholdene krevende, og mange opplevde følelsesløse fingre og føtter på sykkel og løpeetappen. Men vi mennesker glemmer fort det vonde, og etter målgang tittet solen frem, og smilene var fort på plass igjen! Resultatmessig gikk det meget bra for laget med Even på 10, Jon på 4. og Kristian på 2. Under følger lagets opplevelser fra dagen.

Even gjennomførte et solid løp og endte på tiende-plass. Som vanlig sykler Even utrolig fort, men de kalde og våte forholdene gjorde at følelsen i fingrene forsvant. Even uttrykte det slik: «Det er ikke ofte man så kald på hendene at man blir så svak og glipper bremsehåndtakene i det bremsene hugger til»  og
«Da jeg skulle ta tak i flaksen som satt i flaskeholderen, trodde jeg at den var borte. Fingrene mine kjente ikke at jeg holdt rundt den.» Det er nok mange som kjenner seg igjen her!

Line:
For min del ble Hove tri en særdeles kald fornøyelse. På startstreken var jeg allerede gjennomfrossen, og jeg ble ikke særlig varmere etter svømmeetappen. Sterkt nedkjølt, og uten følelse i verken hender eller føtter, fikk jeg store problemer med å skifte i T1.
Etter å ha syklet i noen hundre meter, fant jeg ut at det var mest fornuftig å ikke fortsette. Med tanke på at det kun er knappe 7 uker igjen til Norseman, har jeg ikke tid til å bli syk.
Uansett fikk jeg nok en fin erfaring under svømmedelen og dessuten en solfylt sykkeltur på vei hjem igjen (fra Sande til Oslo) + 40 minutters løp.

Jon: Hove var kaldt! Jeg var veldig spent før start – det er 3 år siden sist jeg konkurrerte, og det er lenge. Planen var å kjøre kontrollert og ikke gjøre noe annet enn det. Fant ikke rytmen i vannet, men kom meg greit gjennom. Merket fort at følelsen i fingre og føtter var borte da jeg traff land. Følelsen i fingrene kom tilbake på 3runden på løp og høyre foten akkurat da jeg stoppet og gratulerte Kristian med et rått løp i målområdet. Jeg er skikkelig fornøyd med å være tilbake og enda mer fornøyd med laget vårt!

Kristian: Hadde et mål om en god svøm og et jevnt godt løp. Svømmingen var kald, men jeg føler at jeg hadde grei rytme, og kom opp av vannet med en god følelse. Syklingen ble imidlertid en ubehagelig affære. En ting er å fryse i regnet, men en annen ting er å miste sikten totalt på grunn av piskende regn! Skiftingen fra sykkel til løp gikk tregt etter å ha mistet følelse i fingre og føtter, så det å sette på seg løpesko ble en real utfordring! Etter et par km kom imidlertid følelsen tilbake og jeg fikk jobbet godt. De to første rundene gikk i fornuftig tempo før jeg skrudde opp farten på de to siste. Etter litt vage sekunderinger hadde jeg ikke kontroll på tiden opp til de foran, men i siste sving før mål så jeg ryggen til nummer to og fikk spurtet om andreplassen. Veldig god følelse å få til et godt løp!1013506_10151452837446366_1870401986_n