Norseman 2013 – Anders

Publisert: 11. august 2013 07:45
Av: kristianhorne

Det føles rart å skrive det, men Norseman Xtreme Triathlon er endelig gjennomført. Ni måneder har gått siden jeg mottok mail om at det var reservert en startplass til meg i verdens hardeste triathlon konkurranse. I likhet med distansen fra Eidfjord – Gaustatoppen har reisen fra november 2012 og frem til i dag vært lang, men mest av alt utrolig morsom. Nedenfor følger en liten race-recap av min opplevelse av årets utgave:

Etter en rask innsjekk av sykkelutstyret kl. 03.00 var jeg klar til å gå om bord på fergen som skulle ta oss 4 km ut i Eidfjord. Det var rart å få de siste ”lykke til ønskene” fra support-teamet på land, og det var med ydmyke skritt jeg steg om bord på sjøfartøyet med en noe spesiell last. Etter en liten time stod jeg klar med våtdrakt, badehette og svømmebriller og så luken i baugen på båten åpne seg. Øyeblikket var endelig kommet!

Svømmeforholdene som møtte oss var preget av en del bølger, men temperaturen var forholdsvis god. Selv om det var utfordrende å svømme rytmisk og teknisk riktig i bølgene, følte jeg at fremdriften var grei og at kroppen kjentes bra ut. Etter 1t og 4 min kunne jeg sette føttene på land, og etter en rask skifting i T1 var jeg klar for neste etappe.

Sykkeletappen som nå ventet skulle vise seg å bli min største utfordring denne dagen. Med opp i mot 15 sekundmeter motvind, ble det fort klart at dette kom til å bli en lang dag på setet. På tross av en punktering ved Vøringsfossen gikk det forholdsvis bra frem til Dyranut. At sykkelkomputeren viste mellom 10 – 17 km/t var bare å akseptere ettersom vindkastene i mot var av det drøye slaget. I forkant hadde jeg sett frem til å passere Dyranut og begynne på det noe raskere partiet ned mot Haugastøl og Geilo, men jeg merket dessverre fort at beina og kroppen ikke var like entusiastiske som jeg hadde håpet denne dagen. De fire stigningene fra Geilo gikk tungt, og når himmelen åpnet seg på vei ned mot Dagali sank motivasjonen til et lavmål. Men Norseman skal ikke være enkelt, da hadde alle gjort det! Likevel, med nesten syv timer på veien, var jeg noe bekymret over hvordan det stod til med løpebeina og maratonetappen med 1500 høydemeter som ventet fra T2.

 

NXTRi ANders

 

Jeg så svært lite til andre konkurrenter på sykkeletappen og visste lite om hvordan jeg lå an. I hodet mitt følte jeg meg sikker på å være blant de 25 første, men når jeg så en dame sitte med nr 14 skrevet på et ark i det jeg løp ut av T2 fikk motivasjonen en ekstra ”boost”. Løpebeina føltes ikke så verst og humøret steg betraktelig nå som sykkelen var parkert og motvinden nesten borte. Vel vitende om at minuttene fort forsvinner når man går, hadde jeg satt meg som mål å holde beina i gang frem til Zoombiehill. Etter 18 km begynte løpssteget å bli veldig trått, men med god motivasjon fra support-teamet kom jeg meg inn i bakken. Her var det deilig å slå over til rask gange og for første gang snakke litt med Terezia, Stine og Jostein som gjennom hele dagen hadde oppmuntret meg og ”langet” mat og drikke fra supportbilen. Først etter ca. 30 km ble jeg tatt igjen av en utenlandsk konkurrent, Jacob Veenstra. Møtet skulle vise seg å bli vel så hyggelig selv om vi begge befant oss på et fysisk sted som var preget av utmattelse og smerte. I godt og vel 15 minutter slo vi følge og utvekslet noen ord om hvor hardt, ironisk og meningsløst dette føltes her å nå. I ettertid er jeg sikker på at begge av oss satte pris på å ”syte” litt til hverandre og utveksle noen ord med en likesinnet som slet med akkurat de samme utfordringene på vei mot toppen. Høres sikkert rart ut for utenforstående, men rart hva som hjelper etter 10timer alene på veien.

Å passere sjekkpunktet ved innkjøringen til Gaustablikk ved 32 km var en god følelse og løpebeina kom tilbake igjen i partiet frem mot grinda ved Stavsro. Det å forlate den harde asfalten etter 37 km føltes som en befrielse for såre føtter. Nå stod det bare en liten time mellom meg og toppen og humøret og farten på beina steg i takt. Med ekstra motivasjon brukte jeg flatene til å løpe og passerte blant annet min gode venn Jacob og et par til som hadde løpt fra meg i bakken opp fra Rjukan. Etter 12t og 36 minutter var øyeblikket kommet, og jeg kunne sette føttene over mållinjen på toppen av Gaustatoppen som 10ende mann i årets Norseman Xtreme Triathlon. Aldri før har jeg deltatt i en idrettskonkurranse som tester deg mer ærlig, og aldri før har jeg vært så langt nede kjelleren. Å nå toppen etter å ha slitt i over 12 timer er en surrealistisk følelse av glede, mestring, selvransakelse og i tillegg er opplevelsen av fellesskap med support-teamet og medkonkurrenter unik.

 

anders

 

Prestasjonen denne dagen hadde ikke vært mulig uten support-teamet mitt, Terezia, Stine og Jostein, som gjorde en fantastisk jobb hele veien. Takk også til nye og gode venner på Team Isklar, og spesielt Kristian Horne, som har gitt gode tips og råd og delt av sine tidligere erfaringer. En stor takk må også rettes til min nærmeste familie som daglig støtter og hjelper meg til å bli bedre. Allerede spent på hva neste år bringer☺

-Anders-

Norseman 2013 – Jon

Publisert: 7. august 2013 10:45
Av: kristianhorne

 

Race report – NXTRI 2013 og comeback

Jeg hadde egentlig kun en tanke i hodet på slutten – det var en lagintern vits som jeg ville rope til Kristian Horne. Jeg så han ikke lengre oppe i tåka og skvatt nesten da jeg passerte Ulrich S. sånn helt på slutten et sted. Han var så sliten at han ikke klarte å flytte seg ut av løypa, supporten hans også….
Dagen startet greit, Sjef/oppmann/support Simen Kristoffersen ordnet rommet og utstyr mens jeg fikk lov å dra ned for å spise frokost. Sånn hadde de siste dagene vært også – jeg fikk hele tiden strenge beskjeder om å kun bry meg om meg, Simen og sportslig leder/sjåfør/komiker og support Per Martin Lund ordnet alt, og da mener jeg alt, annet. Jeg kom meg ikke på do, noe jeg kom til å merke resten av dagen, men jeg valgte å ikke la det stresse meg. Vi på laget satt sammen oppe i kafeteriaen på fergen og skravlet om løst og fast før vi samlet oss på dekk og alvoret begynte. Stemningen er alltid spesiell, se på VG sine midtsider fra søndag 4.august så ser man det tydelig på bildet. Noen ler og har det gøy, men de aller fleste er veldig preget av alvoret – lek og le sier nå jeg. Alvor blir det faktisk nok av i løpet av en sånn dag.

jon svøm Jeg hadde fått på meg 2XU X:3 drakta, Zoggs photochromatic brillene og var klar som et egg, ja såpass klar at jeg var første mann av ferga (sorry Kristian, den var min!). Starten gikk etter en lang venteperiode og jeg var utrolig fornøyd –det var bølger og motvind. Jeg lå og ledet en liten stund, men kjapt kom det to stykker opp ved siden av meg og jeg ble minnet på min egen plan: Jon, du skal ikke være best i noe i dag – det er et jevnt kontrollert løp du skal ha! Etter noe som ble en litt lengre svøm enn normalt var jeg brått oppe på land, fikk revet av meg drakta og 2XU tri drakta fikk komme til syne. Jeg hoppa inn i sykkelsko, tok på meghjelm, løse armer og refleksvest. Ved Vøringsfossen fikk jeg høre at jeg var topp 3, nok en gang ble jeg minnet på planen min og roet nok litt ned. Stierli og Dirk kom forbi og det var tydelig, mest Stierli, at dette var gutter med en annen plan enn min.
På syklingen over vidda fikk jeg følge av lagkamerat og gode venn Kristian Horne og Marc P. Vi syklet på rekke, ca 12-15m mellom hverandre. Vi byttet litt på føringene, og sånn holdt vi på til etter Kikut. Vi hadde følge av Øystein Vestre – Race Marshall – på motorsykkel, som faktisk tok seg bryet med å prate litt med oss alle tre: utrolig trivelig stemning, trass stiv kuling motvind og tøfft terreng!
Jeg trengte et do-stopp og Kristian, Marc og Allan H. (som kom som en kule på slettene) banka videre ned fra fjellet. Været ble verre og jeg angret veldig på at jeg valgte høy profil hjul til syklingen. Sykkelen, en GIANT Propel med Dura Ace, modifisert fra landeveissykkel til temposykkel med tempo styre, var perfekt! Selv om regnet hadde gjort at bakskifteren ikke fungerte helt på grunn av møkk i vaierene, så visste jeg at sykkelen var i perfekt stand og at jeg kunne stole på den – takk for hjelpen til übermekaniker Karel Bollen! Jeg fløy opp motbakkene, noe Allan merket da jeg tok han igjen og kjørte fra. Men med motvinden så var nok en ren temposykkel mer aero og dermed raskere – noe som Allan fikk vist ved å komme forbi i god stil. Høyprofil hjulene gjorde utforkjøringene til tider litt vel dramatiske, og flere ganger fikk jeg den store skjelven etter å ha nesten vært i bakken. Det betød at planen min for dagen ble viktig nok en gang.

Imingfjell
In til veksling så lå jeg fortsatt blant topp ti, tror jeg, jeg var ikke opptatt av sekunderinger og supporten hadde faktisk fått beskjed av meg før løpet at de ikke skulle gi meg det heller. Jeg kom meg ut på løp og holdt en jevn fart mellom 4:35 og 5:00 (løpeløypa har faktisk noen stigninger før kraftstasjonen og fjellet). Jeg passerte Even Chiodera, lagkamerat og venn altfor tidlig! Jeg ropte til han «hva har skjedd?!» og han viste meg låret sitt og sa at han var ferdig. Dette var trist! Ordentlig trist. Even sykler som en gud og han er en langdistanse maskin, jeg unnet han alt annet enn dette. Jeg hørte stemmen til niesen min: «heia onkel Jon». Det var utrolig bra å ha familie i løypa, selv om jeg ikke gjorde annet enn å gi dem tommel-opp der jeg løp bortover. Jeg hørte svigerinnen min si «oi, han ser sint ut» en gang og antar at Simen eller Per Martin fortalte at jeg kun var veldig fokusert.
Skuffelsen var stor da jeg tok igjen Øyvind Lillehagen, lagkamerat og venn han og, lengre ut i løpingen. Han sleit med hofta sa han. Pokker! Lasse tok meg igjen på løp, det var utvilsomt at han holdt et annet tempo enn meg, han fikk faktisk dagens desidert raskeste løpetid og han lå godt under 4:00 da han kom forbi. Jeg ble minnet på planen min nok en gang.
Per Martin og Simen gav meg WINFORCE sportsdrikk og gel, Cola og oppmuntringer hele veien inn mot Rjukan. Ernæringsplanen som Sophie H.Eckbo og jeg hadde utformet fungerte perfekt. Ved Dale stod kjæresten min, Stine med venninne, familie og venner fra Rjukan. Der var det banner med «Heia Jon», tagget bakken minst to-tre ganger hadde de gjort også. Jeg turte faktisk ikke se på dem, ei heller se på Stine. Mot slutten av et sånt løp er det så lett å bli rørt, og jeg ville ikke ut av den boblen jeg var i. Inne i boblen var det bare meg, Simen og Per Martin. Simen ble med å løpe bakken, og minte meg på drikke og gel til stadighet. Jeg har til gode å gå i bakken opp til Stavsro. Jeg fikk lov til å gå noen skritt for å klare å drikke, men det var så vidt Simen godtok det. Vi passerte Marc rett før grinda, og kom oss kjapt inn i et litt nytt modus på stien. Simen, Per Martin og Kristoffer ble med inn i fjellet.
Rune Halvorsen fra ISKLAR/United Bakeries og Truls Gran fra GIANT hengt opp en rekke bannere og det var ikke tvil om at dette er «vår» konkurranse. Laget vårt, Team ISKLAR elite er utrolig heldige som har en mer enn alminnelig NORSEMAN interessert Remi Goulignac som sponsor. Det at han gir oss muligheten til å delta på en så spektakulær konkurranse, det er jeg virkelig takknemlig for. Det skal sies at råskinnet Remi fikk svart finisher t-skjorte i år også. Da vi satt i bilen som Antidoping Norge hadde rekvirert på vei mot Gaustablikk og dopingkontroll, så jeg Remi godt påkledd, smilende med lange skritt opp mot Stavsro.
Tilbake til steinura: Jeg fikk opp dampen og så etter hvert Kristian H. Jeg hadde lovet meg selv å holde planen og det var ikke før partiet der korset er i steinura at den gikk på båten. Jeg gav alt jeg hadde – Kristian skulle tas igjen. På toppen etter å ha tatt igjen Ulrich, så ble jeg møtt av en fantastisk gjeng med arrangører og frivillige, supportere og mer. Jeg var glad det var Kristian klarte å holde meg unna, det unner jeg ham virkelig! Han er et råskinn som man skal passe seg for i årene som kommer – mannen kommer til å bli utrolig god!
Jørgen Melau, chief medic og en av mine aller beste venner gav meg en lang og god klem, sannelig så felte jeg visst en liten tåre også.» JEG ER TILBAKE!» Jeg ropte det ut. Jeg har ikke konkurrert i triathlon siden 2010, og det har vært ufattelige mange tunge stunder siden det. Bestekameraten min, Tor Snare Bakke druknet på ferietur i Sør Afrika i januar 2010 – og ting ble liksom ikke det samme. Jeg fant ut i forfjor at jeg var klar igjen for denne krevende idretten som langdistanse triathlon er, men da hadde det jeg trodde var en akillesbetennelse bare blitt verre og verre. Det endte med operasjon av en akilles som var nesten helt avrevet, 5 cm måtte bare skjæres av, og krykker i 8 uker og utrolig lang opptrening. Løpetreningen har vært rehabiliteringstrening frem til juni i år, med utgåtte Ironman Mexico, Lanzarote og halv i Mallorca. Ting tar tydeligvis tid. Sykkeltreningen har gått bra lenge og jeg har fått fantastisk mange bra økter med laget. Den eneste jenta, Line Foss kom fossende oppover ura da vi var på vei ned – gratulerer med en fantastisk 3.plass, Line! Takk for i år – vi ses neste år, NXTRI!

Jon

Norseman 2013 – Kristian

Publisert: 6. august 2013 20:29
Av: kristianhorne

Norseman er nok en gang lagt bak oss, og de slitne kroppene begynner omsider å få tilbake normalt ganglag etter lørdagens strabaser. Sesongens hovedmål var igjen norseman, og håpet var å gjøre et bedre løp enn i fjor med bakgrunn i erfaringene jeg gjorde da. Løpet er langt og tøft, og man lærer mye fra år til år.

Lørdag klokken halv tre sto jeg, kjæresten min Marie og kameraten min Christian opp og ryddet ut av hotellrommet vårt i Eidfjord. Nede i resepsjonen var det våtdrakter og sykler så langt øyet kunne se, og frokostbuffeten var full av både blide og nervøse ansikter. Stemningen de siste timene før starten er ubeskrivelig, og må oppleves for at man helt skal forstå det. Forventinger og nervøsitet blandes sammen da man snart skal få svar på om forberedelsene har vært gode nok. Turen ut med fergen er noe jeg har lært å virkelig sette pris på. Sammen med gode venner og en liten porsjon humor blir turen faktisk ganske trivelig. Da vi sto klare til å hoppe i vannet hadde jeg knapt rukket å bli skikkelig nervøs, jeg hadde simpelthen hatt for mye annet å snakke om. Vannet i årets Norseman var overraskende varmt etter to år med isvann, men vi hadde fått bølger i byttehandelen med den gode temperaturen. Etter å ha slåss med bølgene kom de fleste seg trygt opp av vannet og kunne sette i gang med det som skulle vise seg å bli en virkelig røff sykkeletappe. Jeg var på dette tidspunktet et stykke bak og brukte Måbødalen på å klatre en del plasseringer frem til Dyranut. Over vidda lå jeg sammen med to utlenlandske utøvere og lagkamerat Jon Thorp. Allan Hovda tok oss etterhvert igjen og dro fra mot Geilo. I bakkene prøvde jeg å kjøre jevnt, men jeg tapte litt i utforkjøringene. Dette resulterte i at jeg tok igjen/ble kjørt fra av blant annet Allan. Over Imingfjell fikk jeg vindjakke og siste matrasjon før utforkjøringene ned mot Austbygde begynte. Asfalten er så dårlig ned Tessungdalen at jeg valgte å kjøre rolig for å unngå uhell.

Etter et tålelig raskt skifte kom jeg i gang med løpeetappen. Jeg var et stykke bak Allan og Øyvind som hadde lagt ut før meg. På dette tidspunktet viste jeg ikke mer enn at jeg var ca topp ti. Jeg fikk beina greit i gang og fant frem til marsjtempoet jeg følte var fornuftig. Næringsinntaket fungerte bra underveis, og det er egentlig ikke så mye mer spennende å si om de første 25 km annet enn at det gikk veldig jevnt. Marie og Christian stopper bilen så ofte at jeg hadde mer eller mindre konstant oppfølging langs Tinnsjøen. Inn mot kraftverket kommer Lasse Rypdal løpende forbi i et forrykende tempo, det skulle senere vise seg at han fikk den raskeste løpetiden.

970303_10153115820960096_168811568_n

Foto: Marie Bårli

Bakken opp fra Rjukan er bratt og lang, og jeg ville veldig gjerne holde jevnt trykk opp til Gaustablikk. Takket være god support og ikke minst heiing fra tilskuere og familie ble opplevelsen på grensen til artig i perioder! Fra Stavsro fikk jeg og Christian følge av Rune Halvorsen. Stemningen begynner å bli bedre da jeg endelig skjønner at det snart er over. Samtidig får jeg beskjed om at Jon begynner å ta innpå. Et lite stykke inn i steinura ser jeg Isklar-drakten jage bak meg, og jeg må virkelig jobbe for å holde unna. Den siste kilometeren begynner jeg å «løpe» og får plutselig knappet en uventet plassering da jeg passerer en utøver i den siste kneika. De siste svingene roper Christian og Rune konstant på meg, og jeg får klemt ut det siste som er igjen før jeg går over målstreken. Totalt utmattet ser jeg den personen jeg aller helst vil møte, nemlig Marie. Jeg har blitt nummer seks etter en veldig krevende dag, og lykkefølelsen av å endelig være ferdig tar overhånd.

 

Dagen var utrolig tøff, men samtidig morsom! Vi fikk røffe svømmeforhold og en sykkeletappe preget av vind, regn og torden. For å toppe det hele fungerte ikke heisen slik at vi måtte gå ned igjen etter målgang. Allikvel sitter jeg igjen med et utrolig flott minne. Jeg nådde virkelig målet om en bedre gjennomføring enn i fjor, og har tatt et steg videre i reisen mot drømmen om å vinne, Jon leverte et superløp og viste at han for alvor er tilbake etter et skadeopphold, Line Foss viste hvilket råskinn hun er med en pallplass, treningskamerat Lars Christian Vold som er over året yngre enn meg kom på en vanvittig fjerdeplass, og lagkamerat Anders Øen leverte en utrolig tiendeplass i sitt første Norseman. Øyvind måtte dessverre bryte etter at en hofteskade stoppet ham på løpingen, og Even falt på syklingen og måtte bryte løpingen grunnet skadene han fikk. Håper begge får en ny sjanse om ikke lenge da de er i utrolig bra form om dagen

 

Til slutt vil jeg takke alle som har gjort satsingen mot norseman 2013 mulig! Remi Goulignac og United Bakeries har sørget for at vi i team Isklar har hatt fantastisk bra utstyr, mulighet for samlinger og ikke minst motivasjonen i at noen er villig til å tro på oss. Takk for tilliten dere viser oss! Familie og spesielt Marie støtter og motiverer hele året, og gjør at det er lettere å komme seg gjennom perioder med mye trening. Takk til team Isklar for mange fine treningstimer og gode samtaler gjennom året som har gått, og takk til alle spreke treningskamerater som drar meg med ut på tur! Nå venter en periode med avkobling og restitusjon før satsningen mot sesongen 2014 og Norseman begynner på nytt. Jeg har lært mye i år og gleder meg veldig!:)

Kristian

 

8653_10151853738871289_1874292016_n

 

Utstyr Norseman 2013:

Svømming:
- 2XU V3 våtdrakt
- Zoggs predator reactor flex svømmebrille

Sykkel:
- Giant propel med Vision tempostyre, American classic 85 mm tubular hjul.
- Giant Ranking hjelm(180g!!!)
- Oakley Radar XL brille
- 2XU triathlondrakt, hel

løp:
- Adidas adistar boost løpesko

Ernæring sykkel:
- Winforce carbo basic plus nøytral/sitron med 1/5 ringer drink per plaske
- Winforce kokos/hasselnøtt gel
- Fresubin næringsdrikk

Ernæring løp:
- High five isogel(3 stk per time første 25km)
- Powerbar powergel(fra kraftverket)
- Isklar uten kullsyre

De fleste av produktene er tilgjengelig på www.supersport.no