Norseman 2013 – Anders

Pxblisert: 11. august 2013 07:45
Av: kristianhorne

Det føles rart å skrive det, men Norseman Xtreme Triathlon er endelig gjennomført. Ni måneder har gått siden jeg mottok mail om at det var reservert en startplass til meg i verdens hardeste triathlon konkurranse. I likhet med distansen fra Eidfjord – Gaustatoppen har reisen fra november 2012 og frem til i dag vært lang, men mest av alt utrolig morsom. Nedenfor følger en liten race-recap av min opplevelse av årets utgave:

Etter en rask innsjekk av sykkelutstyret kl. 03.00 var jeg klar til å gå om bord på fergen som skulle ta oss 4 km ut i Eidfjord. Det var rart å få de siste ”lykke til ønskene” fra support-teamet på land, og det var med ydmyke skritt jeg steg om bord på sjøfartøyet med en noe spesiell last. Etter en liten time stod jeg klar med våtdrakt, badehette og svømmebriller og så luken i baugen på båten åpne seg. Øyeblikket var endelig kommet!

Svømmeforholdene som møtte oss var preget av en del bølger, men temperaturen var forholdsvis god. Selv om det var utfordrende å svømme rytmisk og teknisk riktig i bølgene, følte jeg at fremdriften var grei og at kroppen kjentes bra ut. Etter 1t og 4 min kunne jeg sette føttene på land, og etter en rask skifting i T1 var jeg klar for neste etappe.

Sykkeletappen som nå ventet skulle vise seg å bli min største utfordring denne dagen. Med opp i mot 15 sekundmeter motvind, ble det fort klart at dette kom til å bli en lang dag på setet. På tross av en punktering ved Vøringsfossen gikk det forholdsvis bra frem til Dyranut. At sykkelkomputeren viste mellom 10 – 17 km/t var bare å akseptere ettersom vindkastene i mot var av det drøye slaget. I forkant hadde jeg sett frem til å passere Dyranut og begynne på det noe raskere partiet ned mot Haugastøl og Geilo, men jeg merket dessverre fort at beina og kroppen ikke var like entusiastiske som jeg hadde håpet denne dagen. De fire stigningene fra Geilo gikk tungt, og når himmelen åpnet seg på vei ned mot Dagali sank motivasjonen til et lavmål. Men Norseman skal ikke være enkelt, da hadde alle gjort det! Likevel, med nesten syv timer på veien, var jeg noe bekymret over hvordan det stod til med løpebeina og maratonetappen med 1500 høydemeter som ventet fra T2.

 

NXTRi ANders

 

Jeg så svært lite til andre konkurrenter på sykkeletappen og visste lite om hvordan jeg lå an. I hodet mitt følte jeg meg sikker på å være blant de 25 første, men når jeg så en dame sitte med nr 14 skrevet på et ark i det jeg løp ut av T2 fikk motivasjonen en ekstra ”boost”. Løpebeina føltes ikke så verst og humøret steg betraktelig nå som sykkelen var parkert og motvinden nesten borte. Vel vitende om at minuttene fort forsvinner når man går, hadde jeg satt meg som mål å holde beina i gang frem til Zoombiehill. Etter 18 km begynte løpssteget å bli veldig trått, men med god motivasjon fra support-teamet kom jeg meg inn i bakken. Her var det deilig å slå over til rask gange og for første gang snakke litt med Terezia, Stine og Jostein som gjennom hele dagen hadde oppmuntret meg og ”langet” mat og drikke fra supportbilen. Først etter ca. 30 km ble jeg tatt igjen av en utenlandsk konkurrent, Jacob Veenstra. Møtet skulle vise seg å bli vel så hyggelig selv om vi begge befant oss på et fysisk sted som var preget av utmattelse og smerte. I godt og vel 15 minutter slo vi følge og utvekslet noen ord om hvor hardt, ironisk og meningsløst dette føltes her å nå. I ettertid er jeg sikker på at begge av oss satte pris på å ”syte” litt til hverandre og utveksle noen ord med en likesinnet som slet med akkurat de samme utfordringene på vei mot toppen. Høres sikkert rart ut for utenforstående, men rart hva som hjelper etter 10timer alene på veien.

Å passere sjekkpunktet ved innkjøringen til Gaustablikk ved 32 km var en god følelse og løpebeina kom tilbake igjen i partiet frem mot grinda ved Stavsro. Det å forlate den harde asfalten etter 37 km føltes som en befrielse for såre føtter. Nå stod det bare en liten time mellom meg og toppen og humøret og farten på beina steg i takt. Med ekstra motivasjon brukte jeg flatene til å løpe og passerte blant annet min gode venn Jacob og et par til som hadde løpt fra meg i bakken opp fra Rjukan. Etter 12t og 36 minutter var øyeblikket kommet, og jeg kunne sette føttene over mållinjen på toppen av Gaustatoppen som 10ende mann i årets Norseman Xtreme Triathlon. Aldri før har jeg deltatt i en idrettskonkurranse som tester deg mer ærlig, og aldri før har jeg vært så langt nede kjelleren. Å nå toppen etter å ha slitt i over 12 timer er en surrealistisk følelse av glede, mestring, selvransakelse og i tillegg er opplevelsen av fellesskap med support-teamet og medkonkurrenter unik.

 

anders

 

Prestasjonen denne dagen hadde ikke vært mulig uten support-teamet mitt, Terezia, Stine og Jostein, som gjorde en fantastisk jobb hele veien. Takk også til nye og gode venner på Team Isklar, og spesielt Kristian Horne, som har gitt gode tips og råd og delt av sine tidligere erfaringer. En stor takk må også rettes til min nærmeste familie som daglig støtter og hjelper meg til å bli bedre. Allerede spent på hva neste år bringer☺

-Anders-

Skriv en kommentar