Norseman 2013 – Jon

Pxblisert: 7. august 2013 10:45
Av: kristianhorne

 

Race report – NXTRI 2013 og comeback

Jeg hadde egentlig kun en tanke i hodet på slutten – det var en lagintern vits som jeg ville rope til Kristian Horne. Jeg så han ikke lengre oppe i tåka og skvatt nesten da jeg passerte Ulrich S. sånn helt på slutten et sted. Han var så sliten at han ikke klarte å flytte seg ut av løypa, supporten hans også….
Dagen startet greit, Sjef/oppmann/support Simen Kristoffersen ordnet rommet og utstyr mens jeg fikk lov å dra ned for å spise frokost. Sånn hadde de siste dagene vært også – jeg fikk hele tiden strenge beskjeder om å kun bry meg om meg, Simen og sportslig leder/sjåfør/komiker og support Per Martin Lund ordnet alt, og da mener jeg alt, annet. Jeg kom meg ikke på do, noe jeg kom til å merke resten av dagen, men jeg valgte å ikke la det stresse meg. Vi på laget satt sammen oppe i kafeteriaen på fergen og skravlet om løst og fast før vi samlet oss på dekk og alvoret begynte. Stemningen er alltid spesiell, se på VG sine midtsider fra søndag 4.august så ser man det tydelig på bildet. Noen ler og har det gøy, men de aller fleste er veldig preget av alvoret – lek og le sier nå jeg. Alvor blir det faktisk nok av i løpet av en sånn dag.

jon svøm Jeg hadde fått på meg 2XU X:3 drakta, Zoggs photochromatic brillene og var klar som et egg, ja såpass klar at jeg var første mann av ferga (sorry Kristian, den var min!). Starten gikk etter en lang venteperiode og jeg var utrolig fornøyd –det var bølger og motvind. Jeg lå og ledet en liten stund, men kjapt kom det to stykker opp ved siden av meg og jeg ble minnet på min egen plan: Jon, du skal ikke være best i noe i dag – det er et jevnt kontrollert løp du skal ha! Etter noe som ble en litt lengre svøm enn normalt var jeg brått oppe på land, fikk revet av meg drakta og 2XU tri drakta fikk komme til syne. Jeg hoppa inn i sykkelsko, tok på meghjelm, løse armer og refleksvest. Ved Vøringsfossen fikk jeg høre at jeg var topp 3, nok en gang ble jeg minnet på planen min og roet nok litt ned. Stierli og Dirk kom forbi og det var tydelig, mest Stierli, at dette var gutter med en annen plan enn min.
På syklingen over vidda fikk jeg følge av lagkamerat og gode venn Kristian Horne og Marc P. Vi syklet på rekke, ca 12-15m mellom hverandre. Vi byttet litt på føringene, og sånn holdt vi på til etter Kikut. Vi hadde følge av Øystein Vestre – Race Marshall – på motorsykkel, som faktisk tok seg bryet med å prate litt med oss alle tre: utrolig trivelig stemning, trass stiv kuling motvind og tøfft terreng!
Jeg trengte et do-stopp og Kristian, Marc og Allan H. (som kom som en kule på slettene) banka videre ned fra fjellet. Været ble verre og jeg angret veldig på at jeg valgte høy profil hjul til syklingen. Sykkelen, en GIANT Propel med Dura Ace, modifisert fra landeveissykkel til temposykkel med tempo styre, var perfekt! Selv om regnet hadde gjort at bakskifteren ikke fungerte helt på grunn av møkk i vaierene, så visste jeg at sykkelen var i perfekt stand og at jeg kunne stole på den – takk for hjelpen til übermekaniker Karel Bollen! Jeg fløy opp motbakkene, noe Allan merket da jeg tok han igjen og kjørte fra. Men med motvinden så var nok en ren temposykkel mer aero og dermed raskere – noe som Allan fikk vist ved å komme forbi i god stil. Høyprofil hjulene gjorde utforkjøringene til tider litt vel dramatiske, og flere ganger fikk jeg den store skjelven etter å ha nesten vært i bakken. Det betød at planen min for dagen ble viktig nok en gang.

Imingfjell
In til veksling så lå jeg fortsatt blant topp ti, tror jeg, jeg var ikke opptatt av sekunderinger og supporten hadde faktisk fått beskjed av meg før løpet at de ikke skulle gi meg det heller. Jeg kom meg ut på løp og holdt en jevn fart mellom 4:35 og 5:00 (løpeløypa har faktisk noen stigninger før kraftstasjonen og fjellet). Jeg passerte Even Chiodera, lagkamerat og venn altfor tidlig! Jeg ropte til han «hva har skjedd?!» og han viste meg låret sitt og sa at han var ferdig. Dette var trist! Ordentlig trist. Even sykler som en gud og han er en langdistanse maskin, jeg unnet han alt annet enn dette. Jeg hørte stemmen til niesen min: «heia onkel Jon». Det var utrolig bra å ha familie i løypa, selv om jeg ikke gjorde annet enn å gi dem tommel-opp der jeg løp bortover. Jeg hørte svigerinnen min si «oi, han ser sint ut» en gang og antar at Simen eller Per Martin fortalte at jeg kun var veldig fokusert.
Skuffelsen var stor da jeg tok igjen Øyvind Lillehagen, lagkamerat og venn han og, lengre ut i løpingen. Han sleit med hofta sa han. Pokker! Lasse tok meg igjen på løp, det var utvilsomt at han holdt et annet tempo enn meg, han fikk faktisk dagens desidert raskeste løpetid og han lå godt under 4:00 da han kom forbi. Jeg ble minnet på planen min nok en gang.
Per Martin og Simen gav meg WINFORCE sportsdrikk og gel, Cola og oppmuntringer hele veien inn mot Rjukan. Ernæringsplanen som Sophie H.Eckbo og jeg hadde utformet fungerte perfekt. Ved Dale stod kjæresten min, Stine med venninne, familie og venner fra Rjukan. Der var det banner med «Heia Jon», tagget bakken minst to-tre ganger hadde de gjort også. Jeg turte faktisk ikke se på dem, ei heller se på Stine. Mot slutten av et sånt løp er det så lett å bli rørt, og jeg ville ikke ut av den boblen jeg var i. Inne i boblen var det bare meg, Simen og Per Martin. Simen ble med å løpe bakken, og minte meg på drikke og gel til stadighet. Jeg har til gode å gå i bakken opp til Stavsro. Jeg fikk lov til å gå noen skritt for å klare å drikke, men det var så vidt Simen godtok det. Vi passerte Marc rett før grinda, og kom oss kjapt inn i et litt nytt modus på stien. Simen, Per Martin og Kristoffer ble med inn i fjellet.
Rune Halvorsen fra ISKLAR/United Bakeries og Truls Gran fra GIANT hengt opp en rekke bannere og det var ikke tvil om at dette er «vår» konkurranse. Laget vårt, Team ISKLAR elite er utrolig heldige som har en mer enn alminnelig NORSEMAN interessert Remi Goulignac som sponsor. Det at han gir oss muligheten til å delta på en så spektakulær konkurranse, det er jeg virkelig takknemlig for. Det skal sies at råskinnet Remi fikk svart finisher t-skjorte i år også. Da vi satt i bilen som Antidoping Norge hadde rekvirert på vei mot Gaustablikk og dopingkontroll, så jeg Remi godt påkledd, smilende med lange skritt opp mot Stavsro.
Tilbake til steinura: Jeg fikk opp dampen og så etter hvert Kristian H. Jeg hadde lovet meg selv å holde planen og det var ikke før partiet der korset er i steinura at den gikk på båten. Jeg gav alt jeg hadde – Kristian skulle tas igjen. På toppen etter å ha tatt igjen Ulrich, så ble jeg møtt av en fantastisk gjeng med arrangører og frivillige, supportere og mer. Jeg var glad det var Kristian klarte å holde meg unna, det unner jeg ham virkelig! Han er et råskinn som man skal passe seg for i årene som kommer – mannen kommer til å bli utrolig god!
Jørgen Melau, chief medic og en av mine aller beste venner gav meg en lang og god klem, sannelig så felte jeg visst en liten tåre også.» JEG ER TILBAKE!» Jeg ropte det ut. Jeg har ikke konkurrert i triathlon siden 2010, og det har vært ufattelige mange tunge stunder siden det. Bestekameraten min, Tor Snare Bakke druknet på ferietur i Sør Afrika i januar 2010 – og ting ble liksom ikke det samme. Jeg fant ut i forfjor at jeg var klar igjen for denne krevende idretten som langdistanse triathlon er, men da hadde det jeg trodde var en akillesbetennelse bare blitt verre og verre. Det endte med operasjon av en akilles som var nesten helt avrevet, 5 cm måtte bare skjæres av, og krykker i 8 uker og utrolig lang opptrening. Løpetreningen har vært rehabiliteringstrening frem til juni i år, med utgåtte Ironman Mexico, Lanzarote og halv i Mallorca. Ting tar tydeligvis tid. Sykkeltreningen har gått bra lenge og jeg har fått fantastisk mange bra økter med laget. Den eneste jenta, Line Foss kom fossende oppover ura da vi var på vei ned – gratulerer med en fantastisk 3.plass, Line! Takk for i år – vi ses neste år, NXTRI!

Jon

Skriv en kommentar