Race rapport Norseman 2014

Pxblisert: 6. august 2014 11:02
Av: kristianhorne

Norseman 2014 ble som forventet en dag med mange store inntrykk. Dagen startet med frokost kl. 02.00 og innsjekk av utstyr i T1 kl. 03.00. To timer senere lå jeg klar på startlinjen godt plassert mellom røde kajakker. Etter at de siste lykkeønskningene var gitt til lagkamerater og konkurrenter runget endelig startsignalet fra fergen og Norseman 2014 var i gang! Som planlagt åpnet jeg relativt hardt de første 100meterne og fikk tidlig en god posisjon. Sammenlignet med i fjor var det lite bølger og enklere å svømme med fokus på rytme og teknikk. Følelsen i vannet ble bedre og bedre underveis og etter 58 min kunne jeg høre stemmene fra mitt supre supportteam, Terezia, Stine og Jostein, som ropte at jeg var syvende mann opp av vannet. Det var akkurat en så god start jeg hadde håpet på og jeg hadde en meget god følelse når jeg ankom T1.

 

Planen på syklingen var å åpne kontrollert og bruke den første timen på å få i gang beina. Minnene fra fjorårets ambisiøse åpning hang godt igjen, og jeg var veldig innstilt på at jeg dette året ikke skulle gå i samme fella, men heller spare litt krutt i beina til de siste stigingene. Dette årete skulle jeg være tålmodig og ikke la meg stresse av konkurrenter som syklet forbi. Ovenfor Vøringsfossen kom lagkompis, Kristian Horne, forbi i god fart. På vei opp mot Dyranut kom også Jon rullende forbi og med tre fra Isklarlaget vårt godt plassert blant de 15 beste var vi på god vei mot en spennende dag. Kristian kjørte meget sterkt og forsvant videre ganske raskt, mens Jon og jeg slo følge. Jeg skjønte at Jon hadde det litt tyngre enn vanlig, men håpet at vi sammen kunne hjelpe hverandre over vidda og at det skulle løsne for han etter hvert. Dessverre spilte ikke kroppen hans på lag i dag og han måtte senere bryte på vei til Geilo. Jeg føler virkelig med deg Jon, men vet at du kommer sterkt tilbake!

NXT

Ved passering Geilo kunne jeg konstantere at jeg hadde klart å følge planen min om å sykle kontrollert til punkt og prikke. Følelsen i beina var langt bedre enn i fjor og jeg angrep stigningene med et åpent og motivert sinn. Jeg hørte jeg var 18 minutter bak ledende Tom Remman, og følte virkelig at jeg var på god vei mot en bra dag. Selv om jeg hadde holdt mye igjen skulle Imingfjell derimot også i år bli en tøff opplevelse. Det var tungt mentalt å føle at jeg nok en gang var litt på ”stålet” opp den siste bakken, og med mye motvind på toppen fikk jeg dagens første trøkk i trynet. Etter en tøff avslutning rullet jeg inn til Austbygde og løp ut av T2 som nr 19.

NXTI

Selv om jeg det var tungt opp Imingfjell gikk sykkeletappen helt etter planen, der jeg hadde god kontroll på puls og laktat sammenlignet med i fjor. Jeg var derfor veldig motivert og spent på hva jeg kunne klare på løpingen. Det var her jeg skulle gjøre det, og gledet meg til å løpe maratonet  som nå ventet. Målet i forkant var en løping på rundt 4t og 20 min (10 min raskere enn i fjor) og jeg satte av gårde i henhold til skjema på en fart rundt 4.30 min på km. Beina føltes bra og jeg plukket raskt to plasser og var ved 4 km nr 17. I langdistanse triatlon kan derimot ting snu raskt og ved 5km begynte kroppen å sende signaler om at dette virkelig ikke er dagen. Beina og magen satte seg regelrett på bakbeina og farten dalte kraftig. I løpet av få kilometer gikk jeg fra å løpe til å slite med å ”subbe” av gårde. Dette er kanskje kjernen ved en ironman distanse: marginene er ørsmå. I det ene øyeblikket har du kontroll, mens noen kilometer lengre bort er du helt ute å sykler. Veien videre ble rett og slett en kamp om i det hele tatt klare å ”subbe” seg inn til bakken. Det eneste som drev meg videre var støtten fra supportteamet. Jeg hadde et lite håp om at magen og beina skulle komme seg etter litt gåing i zoombiehill, men det skjedde definitivt ikke. Pulsen ville ikke ned, magen var spent og stiv som en ballong og beina føltes ikke ut som de beina jeg har trent og pleid etter beste evne i ett år. Om du lurte på om jeg tenkte at dette ikke er noe vits , så er svaret JA. Målet om en topplassering var for lengst tapt, men et annet stort mål kom etter hvert til synet. Kampen mot meg selv, kampen om å overvinne kroppens  største ønske om å legge seg ned og kapitulere, kampen som virkelig viser om det er meg og min indre stemme som bestemmer hvordan utfallet skal være. Den kampen ville jeg ikke tape og med stor støtte og positiv energi fra supportteamet mitt tok vi hver kilometer som en seier og etter 12timer og 36minutter var øyeblikket utrolig nok kommet for det som for nesten 5timer tilbake virket som umulig og meningsløst: målgang på toppen av Gaustatoppen i Norseman 2014!

NXTRI 2014

Årets konkurranse har lært meg å kjenne nye sider ved meg selv som jeg aldri har kjent på før. Følelsen og gleden jeg sitter igjen med etter årets konkurranse er faktisk vel så god som 10ende plassen fra i fjor. Jeg har virkelig lært at det å gjennomføre selv om alt kan føles forferdelig og ingen ting av det du har trent på fungerer, betyr vel så mye som en topplassering.  Denne erfaringen tar jeg som en god ”reality check” og denne følelsen skal jeg ta med meg videre. Og ikke minst, kroppen vet nå hvem som bestemmer og avgjør når jeg er i mål! Det tror jeg gjør meg til en bedre triatlet i kommende sesonger.

 

 

Stor takk til:

-          Terezia, Stine og Jostein: you guys rock – og sammen brøyt vi nye barrierer dette året!

-          Utøverne på, og laget mitt Team Isklar Elite som bidrar med treningsfellesskap og fantastisk utstyr.

-          Boxs arkitektstudio for god støtte.

-          Og ikke minst: familie venner og kjente for motivasjon.

 

Stor gratulasjon til dronninga på laget, Line Foss, med seieren, og øvrige konkurrenter med fantastiske prestasjoner som inspirerer.

 

 

 

 

 

Skriv en kommentar